Biologisk overvåking på arbeidsplassen er et verktøy for å vurdere eksponeringen for kjemikalier på arbeidsplassen. EU-OSHAs nye veileder har som mål å hjelpe bedriftshelsepersonell og ledere med å sette opp og administrere biomonitoreringsprogrammer for kjemisk eksponering på arbeidsplassen og bruke resultatene til å forbedre forebyggingen.
Veiledningen fastsetter felles prinsipper og forklarer rollen og bruken av veiledende verdier for biologisk overvåking og biologiske grenseverdier. Veiledningen dekker bruken av biologisk overvåking av kjemikalieeksponering på arbeidsplassen i forbindelse med eksponeringsvurdering og helseovervåking, inkludert i tilfelle ulykker og kjemikaliesøl.
Etiske spørsmål
Siden biomonitorering innebærer målinger på biologiske prøver som er samlet inn fra enkeltpersoner, er det viktig at rettighetene til den enkelte som avgir prøven, blir ivaretatt. Veiledningen forklarer hvordan man setter opp et effektivt biomonitoreringsprogram på arbeidsplassen, samtidig som man ivaretar rettighetene til den enkelte deltaker. Den tar for seg etiske problemstillinger for å beskytte arbeidstakernes personvern og rettigheter, og gir informasjon til arbeidstakerne om hva de kan forvente av slik overvåking.
Biologisk overvåking
Det finnes ulike typer helseovervåkingsprosedyrer som brukes for å vurdere eksponering for farlige kjemikalier, blant annet intervjuspørsmål og medisinske undersøkelser. Veilederen gir arbeidstakere informasjon om hva yrkesrelatert biomonitorering kan innebære, og tar for seg viktige aspekter som fordeler, begrensninger, tolkning av resultater, rett til informasjon, etiske spørsmål og samtykke.
Om biologisk overvåkingBiologisk eksponeringsovervåking, ofte kalt biomonitorering, er måling av et stoff eller dets metabolitter (nedbrytningsprodukter) i en biologisk prøve fra et individ. De vanligste prøvetypene er serum, blod og urin, men flere andre prøvetyper har blitt brukt, hovedsakelig i forskning, blant annet spytt, hår, svette og utåndingsluft. Prøvetypen bestemmes først og fremst av stoffet som skal overvåkes, men der det finnes flere alternativer, vil innsamlingen av prøvene være mer eller mindre invasiv, og de kan gjenspeile ulike tidsrammer for eksponering. Ofte kvantifiserer biomonitorering det aktuelle stoffet i en prøve, men noen ganger er det mer hensiktsmessig å måle et produkt av biotransformasjon (metabolitt eller et reaksjonsprodukt med DNA eller et protein, et såkalt addisjonsprodukt eller addukt). Ideelt sett bør en god biomarkør gjenspeile den interne dosen, være følsom nok til å påvise relevante eksponeringsnivåer og være spesifikk for et enkelt stoff (eller en gruppe nært beslektede stoffer). Overvåking av biologiske effekter er måling og vurdering av tidlige biologiske effekter forårsaket av absorpsjon av kjemikalier før helseskader oppstår hos eksponerte arbeidere. Det innebærer vanligvis måling av biokjemiske responser - for eksempel måling av kolinesteraseaktivitet i plasma og erytrocytter hos arbeidstakere som er eksponert for fosfororganiske plantevernmidler, eller måling av økning i urinprotein etter eksponering for kadmium. Disse responsene kan ha potensielle helsekonsekvenser for den enkelte, og de kan oppstå som følge av ikke-yrkesrelatert eksponering. Derfor bør biologisk effektovervåking i yrkessammenheng alltid utføres under oppsyn av en bedriftslege. Effektbiomarkører brukes hovedsakelig i forskning eller kliniske vurderinger. |
