Det anslås at opptil 30 000 arbeidstakere i EU er eksponert for 1,4-dioksan. Typiske arbeidsplasser der 1,4-dioksan brukes, er i gummi- og kjemisk industri. Det kan også forekomme som et biprodukt i kosmetikkindustrien. Arbeidstakere eksponeres hovedsakelig gjennom luftbåren forurensning og ved hudkontakt, selv om oral eksponering også er mulig. 1,4-dioksan er klassifisert som kreftfremkallende i kategori 1B i henhold til CLP (Carc. 1B) og mistenkes for å bidra til kreft i nesen samt svulster i lever og nyrer. I tillegg forårsaker 1,4-dioksan alvorlig øyeirritasjon og kan forårsake irritasjon i luftveiene; gjentatt eksponering av huden kan føre til tørrhet eller sprekkdannelser.

Hvor risiko oppstår

Yrkesmessig eksponering skjer under produksjon, prosessering og bruk av 1,4-dioksan, via innånding eller hudeksponering. 1,4-dioksan brukes ofte som løsemiddel i laboratorier (f.eks. som mobil fase i kromatografi) og på industrianlegg i polymeriseringsprosesser. Rengjøring og vedlikehold er også viktig å ta hensyn til når det gjelder eksponering.

Mer om stoffet

1,4-dioksan er en klar, fargeløs væske som lett blandes med andre løsemidler. På grunn av sin inertitet brukes det hovedsakelig som løsemiddel i seg selv. Det er svært brannfarlig og kan danne eksplosive peroksider. 1,4-dioksan er et antropogent kjemikalie som ikke forekommer naturlig i miljøet. Det er et kjent biprodukt fra industrielle etoksyleringsprosesser og kan derfor forekomme som forurensning i kosmetikk og personlig pleieprodukter, der konsentrasjonen er strengt regulert. 1,4-dioksan har også blitt funnet som rester i plast- og gummiprodukter (f.eks. hansker, støvler, klær, gummihåndtak, girspaker, ratt).

1,4-dioksan er stabilt i vann og brytes ikke ned. Forbindelser i luften kan bryte ned 1,4-dioksan til ulike forbindelser raskt. Det er forurensning i miljøet (grunnvann) knyttet til deponering av kjemiske løsemidler som inneholder 1,4-dioksan, og fra deponering av 1,4-dioksan i seg selv.

Farer som kan oppstå

1,4-dioksan absorberes raskt og nesten fullstendig etter innånding og oral eksponering. Opptak via huden er også relevant. Etter innånding av 1,4-dioksan kan det oppstå smerter i øvre del av magen og oppkast, samt irritasjon av øyne og luftveier. Andre symptomer på 1,4-dioksanforgiftning omfatter lever- og nyreskader, kramper og koma. I denne sammenhengen bør det tas hensyn til samtidig dermal absorpsjon av stoffet. Dessuten kan gjentatt eksponering av huden for 1,4-dioksan føre til hudskader. I tillegg ble det i dyrestudier observert effekter på lever og nyrer samt på sentralnervesystemet, som forskjøvet ganglag, narkose, lammelse og koma. Det bør bemerkes at de viktigste målorganene er luftveiene, leveren og nyrene etter langtidseksponering.

Hva du kan gjøre

Substitusjon bør vurderes i applikasjoner der det er mulig. Hvis alternativer ikke er tilgjengelige, eller hvis 1,4-dioksan kan forekomme som biprodukt, må det utføres regelmessige eksponeringsmålinger, slik at man vet når og hvor det bør iverksettes tiltak. For å unngå negative helseeffekter er det derfor svært viktig å redusere eksponeringen til under den helsebaserte grenseverdien. I industrielle prosesser er eksempler på tekniske kontrolltiltak lukkede systemer, generell avtrekksventilasjon og punktavsug. Selv ved arbeid i lukkede systemer kan eksponering forekomme, f.eks. i forbindelse med prøvetaking. Målinger og kontrolltiltak er relevante i slike tilfeller. Andre anbefalte arbeidsmetoder omfatter informasjon og opplæring av de ansatte om farene, og generelle standarder for arbeidshygiene i områder der kjemikalier håndteres. Arbeidstakere som jobber med vedlikehold og rengjøring, bør også få opplæring. Undersøk om arbeidstakerne rapporterer tidlige symptomer. Det anbefales å involvere en bedriftslege. Vær oppmerksom på at eksponeringsvurderingen for 1,4-dioksan kan støttes med biomonitorering, hvis det er aktuelt i henhold til nasjonal lovgivning. Arbeidstakerne må være oppmerksomme på virkningene av eksponering. Personlig verneutstyr bør bare brukes som en siste utvei, etter at mulige tekniske løsninger er innført.

Kilder: BAuA, CLP, den tyske MAK-kommisjonen, RAC