Facts om 1,4-dioksan

Det anslås at opptil 30 000 arbeidstakere utsettes for 1,4-dioksan i EU. Typiske arbeidsplasser der 1,4-dioksan brukes, finnes i gummi- og kjemisk industri. Det kan også oppstå som et biprodukt i kosmetikkindustrien. Workers are mainly exposed through airborne contamination and by skin contact, although oral exposure is also possible. 1,4-dioksan er klassifisert som kreftfremkallende stoff i kategori 1B i henhold til Klassifisering, merking og emballering av stoffer (Carc. 1B) og mistenkes for å bidra til karsinomer i nesen samt svulster i leveren og nyrene. I tillegg forårsaker 1,4-dioksan alvorlig øyeirritasjon og kan forårsake irritasjon i luftveiene; gjentatt eksponering av huden kan føre til tørrhet eller sprekker.

Hvor risiko oppstår

Yrkesmessig eksponering skjer under produksjon, bearbeiding og bruk av 1,4-dioksan, enten gjennom innånding eller hudkontakt. 1,4-dioksan brukes ofte som løsemiddel, både i laboratorier (f.eks. som mobilfase i kromatografi) og på industrianlegg i polymerisasjonsprosesser. Rengjøring og vedlikehold er også viktige faktorer å ta hensyn til når det gjelder eksponering.

Mer om stoffet

1,4-dioksan er en klar, fargeløs væske som lett blandes med andre løsemidler. På grunn av sin kjemiske inaktivitet brukes det hovedsakelig som løsemiddel i seg selv. Det er svært brannfarlig og kan danne eksplosive peroksider. 1,4-dioksan er et menneskeskapt kjemikalie som ikke forekommer naturlig i miljøet. Det er et kjent biprodukt fra industrielle etoksyleringsprosesser og kan dermed forekomme som forurensning i kosmetikk og personlig pleieprodukter, hvor konsentrasjonen er strengt regulert. 1,4-dioksan er også funnet som reststoff i plast- og gummiprodukter (f.eks. hansker, støvler, klær, gummihåndtak, girspaker og ratt).

1,4-dioksan er stabilt i vann og brytes ikke ned. Forbindelser i luften kan raskt bryte ned 1,4-dioksan til andre forbindelser. Det forekommer forurensning i miljøet (grunnvann) knyttet til deponering av kjemiske løsemidler som inneholder 1,4-dioksan og fra deponering av selve 1,4-dioksan.

Farer som kan oppstå

1,4-dioksan absorberes raskt og nesten fullstendig etter innånding og oral eksponering. Absorpsjon gjennom huden er også relevant. Etter innånding av 1,4-dioksan kan det oppstå smerter i øvre del av magen og oppkast, samt irritasjon av øynene og luftveiene. Andre symptomer på 1,4-dioksanforgiftning inkluderer lever- og nyreskader, kramper og koma. I denne sammenheng bør man ta hensyn til samtidig hudabsorpsjon av stoffet. Dessuten kan gjentatt hudeksponering for 1,4-dioksan føre til hudskader. I tillegg ble det i dyreforsøk observert effekter på lever og nyrer samt på sentralnervesystemet, som ustø gang, narkose, lammelse og koma. Det bør bemerkes at de viktigste målorganene er luftveiene, leveren og nyrene etter langvarig eksponering.

Hva du kan gjøre

Erstatning bør vurderes i bruksområder der dette er mulig. Dersom det ikke finnes alternativer, eller dersom 1,4-dioksan kan oppstå som et biprodukt, må det regelmessig gjennomføres egnede eksponeringsmålinger, slik at man vet når og hvor det må iverksettes tiltak. For å unngå skadelige helseeffekter er det derfor av største betydning å redusere eksponeringen til under den helsebaserte grenseverdien. I industrielle prosesser er eksempler på tekniske kontrolltiltak lukkede systemer, generell avtrekk og lokal avtrekksventilasjon. Selv ved arbeid med lukkede systemer kan eksponering forekomme, f.eks. under prøvetakingsoppgaver. Målinger og kontrolltiltak er relevante i slike tilfeller. Andre anbefalte arbeidsrutiner inkluderer å gi ansatte fareinformasjon og opplæring, samt generelle arbeidshygienestandarder for områder hvor kjemikalier håndteres. Arbeidere innen vedlikehold og rengjøring bør også få opplæring. Undersøk om arbeidere rapporterer om tidlige symptomer. Det anbefales å involvere en bedriftslege. Vær oppmerksom på at for 1,4-dioksan kan eksponeringsvurderingen støttes med biomonitorering, hvis dette er tillatt i henhold til nasjonal lovgivning. Arbeidere må være klar over virkningene av eksponering. Personlig verneutstyr (PVU) bør kun brukes som en siste utvei, etter at mulige tekniske løsninger er innført.

Kilder: BAuA, Klassifisering, merking og emballering av stoffer, den tyske MAK-kommisjonen, RAC