I EU er rundt 80 000 arbeidstakere potensielt eksponert for kobolt og koboltforbindelser. Den primære arbeidsrelaterte eksponeringsveien for kobolt er innånding av koboltpartikler. Eksponering for kobolt har blitt forbundet med økt risiko for lunge- og hjertesykdommer. Koboltmetall og flere forbindelser har en harmonisert klassifisering i henhold til Klassifisering, merking og emballering av stoffer (Klassifisering, merking og emballering av stoffer) som kreftfremkallende i kategori 1B, noe som betyr at de sannsynligvis forårsaker kreft hos mennesker. Videre kan allergisk hudreaksjon eller allergisk astma oppstå etter eksponering for koboltmetall eller koboltforbindelser. Kobolt og mange koboltforbindelser er også beskrevet å kunne skade fruktbarheten hos det ufødte barnet.

Hvor risiko oppstår

Kobolt finnes i en rekke bruksområder og produkter, f.eks. som magneter og katalysatorer. I begynnelsen ble koboltforbindelser produsert industrielt som varmebestandige pigmenter og fargestoffer på grunn av de sterke blå fargene. I dag brukes kobolt hovedsakelig som superlegering på grunn av sin temperaturstabilitet og som katodemateriale i oppladbare batterier. Ved produksjon og bruk av hardmetall- og diamantskjæreverktøy brukes kobolt som bindingsmateriale. Eksponering kan forekomme i form av støv og partikler under sveising, plettering eller ved overflatebehandling som passivering. Resirkulering av batterier, produksjon av verktøy av hardmetall og koboltholdige verktøy samt håndtering av pulver som inneholder koboltforbindelser, er andre måter å bli eksponert på. Bruken av kobolt og koboltforbindelser er utbredt. Relevante bransjer er batteriindustrien, metallindustrien, kjemisk industri, raffineriindustrien, pigmentproduksjon, tekstil-, lær-, tre- og papirindustrien. Kobolt brukes blant annet i bil-, romfarts- og forsvarssektoren.

Mer om stoffet

Kobolt er et naturlig forekommende, luktfritt, stålgrått, blankt og hardt tungmetall. Det finnes ulike koboltsalter med varierende løselighet som er relevante for industrien, f.eks. koboltsulfat, kobolddinitrat, koboltkarbonat eller koboltdiacetat. I tillegg øker kobolt slitasjemotstanden, hardheten og den mekaniske styrken, f.eks. i skjæreverktøy. Det brukes som bindemiddel i hardmetallproduksjon sammen med wolframkarbid. Koboltholdige katalysatorer er nødvendige for produksjon av rent drivstoff med lavt svovelinnhold. I korrosjonsbeskyttelse brukes kobolt til materialer i varme eller hete miljøer, f.eks. i motorrom, bremser og elektriske deler i hus.

Farer som kan oppstå

Det største potensialet for yrkesmessig eksponering for kobolt og koboltforbindelser er gjennom innånding av luftbårne partikler. Det er også en risiko for eksponering for kobolt gjennom huden eller munnen ved hånd-til-munn-kontakt. Eksponering for høye konsentrasjoner av luftbårne koboltpartikler fra hardmetallproduksjon eller diamantpolering kan føre til akutte luftveisproblemer og til og med til pneumonitt (koboltlungesykdom eller hardmetalllungesykdom). Kobolt kan tas opp i blodet enten gjennom lungene eller mage-tarmkanalen. Langtidseffekter av langvarig, kontinuerlig eksponering for kobolt kan omfatte hud- og lungesensibilisering, nedsatt lungefunksjon, yrkesastma, lungefibrose, hjertesvikt og lungekreft.

Hva du kan gjøre

Den mest effektive måten å forebygge eksponering på er å erstatte kobolt med tryggere, koboltfrie alternativer. Der substitusjon av kobolt og koboltforbindelser ikke er mulig og bruk av kobolt ikke kan unngås, må det iverksettes tiltak for å redusere eksponeringen. Den mest effektive måten å unngå eksponering for kobolt på, er å utvikle og bruke lukkede systemer. Der dette ikke er mulig, bør det iverksettes tekniske tiltak som effektiv lokal avtrekksventilasjon og god ventilasjon på arbeidsplassen for å sikre at eksponeringen minimeres så mye som det er teknisk mulig. Gjennomfør regelmessige eksponeringsmålinger for å kontrollere om de eksisterende beskyttelsestiltakene er effektive, eller om det er behov for ytterligere tiltak. Biologisk overvåking kan støtte eksponeringsmålinger, hvis det er aktuelt i henhold til nasjonal lovgivning.

Arbeidstakerne må være oppmerksomme på virkningene av eksponering, og de bør oppfordres til å rapportere tidlige symptomer på luftveisproblemer eller hudallergi. Det anbefales å involvere en bedriftslege. I tillegg bør alle arbeidere instrueres i å vaske hendene skikkelig før de tar en pause eller går inn i et annet område, og å vaske seg og skifte klær etter hvert skift. Sørg for at arbeiderne har tilstrekkelig personlig verneutstyr, for eksempel verneklær og hansker, hvis det er nødvendig. Personlig verneutstyr skal bare brukes som en siste utvei, etter at alle mulige tekniske tiltak er vurdert.

Referanser: CLP, ECHA (RAC), Cobalt Institute