I EU anslås det at 10 000 arbeidstakere er potensielt eksponert for kadmium og kadmiumforbindelser. Eksponering for farlige nivåer av kadmium kan forekomme i jobber der arbeidstakerne utsettes for kadmiumstøv eller -røyk.

Arbeidere kan bli eksponert for kadmium ved smelting og raffinering av metaller eller fra luften i industrianlegg som produserer batterier, belegg eller plast. Støv og røyk kan også oppstå når forbindelser eller overflater som inneholder kadmium varmes opp, eller når arbeidere sveiser, skjærer eller lodder materialer som inneholder kadmium. De viktigste eksponeringsveiene er innånding, selv om det kan forekomme tilfeldig inntak av støv fra forurensede hender. Kadmium og kadmiumforbindelser er klassifisert som kreftfremkallende i kategori 1B i henhold til CLP, noe som betyr at de kan forårsake kreft hos mennesker. Kadmium og kadmiumforbindelser forårsaker kreft i lungene, men også nyre- og prostatakreft har blitt observert.

Hvor risiko oppstår

Arbeidere i mange bransjer er potensielt eksponert for kadmium. Potensialet for eksponering er størst blant arbeidere i kadmiumproduksjon og -raffinering, produksjon av Ni-Cd-batterier, galvanisering, pigmentproduksjon og sveiseoperasjoner. Eksponerte arbeidere finnes hovedsakelig i bygg- og anleggsbransjen, produksjon av metallprodukter (spesielt batterier), ikke-jernholdige uedle metaller og produksjon av plastprodukter som vindusrammer.

Mer om stoffet

Kadmium er et naturlig forekommende grunnstoff som finnes i jordskorpen. Kadmiummetall har spesifikke egenskaper som korrosjonsbestandighet, lav smeltetemperatur og høy termisk og elektrisk ledningsevne. Disse egenskapene gjør det egnet for en lang rekke industrielle bruksområder. Det myke, luktfrie, sølvhvite metallet ble først brukt i malingspigmenter og som erstatning for tinn. I dag brukes omtrent tre fjerdedeler av kadmiumet som elektrodekomponent i alkaliske batterier. Resten brukes i pigmenter, belegg, pletter og som stabilisator i plast.

Farer som kan oppstå

Eksponering for kadmium kan forårsake irritasjon av slimhinnene i nesen og de øvre luftveiene. Akutt eksponering ved innånding (høye nivåer over kort tid) kan føre til influensalignende symptomer (frysninger, feber og muskelsmerter) og kan skade lungene. Kronisk eksponering (lave nivåer over lengre tid) kan føre til nyre-, prostata- og lungesykdommer. De viktigste og mest alvorlige helseskadelige effektene av langtidseksponering for kadmium omfatter nedsatt nyrefunksjon, lungekreft og prostatakreft.

Latenstiden mellom eksponering og kadmiumrelatert kreft er ca. 10 år.

Hva du kan gjøre

Den mest effektive måten å forebygge eksponering på, er å erstatte produkter med kadmiumfrie alternativer eller alternativer med lavere kadmiumkonsentrasjon. Det finnes levedyktige, mindre giftige alternativer til kadmium for oppladbare batterier (nikkel-metallhydrid), plettering (sink, dampdeponert aluminium), pigmenter (ceriumsulfid) og plaststabilisatorer. Hvis kadmiumholdige produkter ikke kan erstattes, må eksponeringen for kadmium reduseres til et minimum ved hjelp av tekniske tiltak som lukkede systemer, generell ventilasjon og effektiv lokal avtrekksventilasjon der utslipp kan forekomme. Utfør representative eksponeringsmålinger med jevne mellomrom, slik at man vet når tiltak bør iverksettes. Undersøk om arbeidstakerne rapporterer tidlige symptomer, og involver en bedriftslege. Ettersom kadmium er et kumulativt toksisk stoff, er biologisk overvåking av kadmium i urinen en god indikator som støtter eksponeringsvurderingen for den totale kroppsbelastningen og representerer en egnet parameter for forebygging av nyreskader. Gjør arbeiderne kontinuerlig oppmerksomme på virkningene av eksponeringen. Administrative tiltak kan være å begrense tiden en arbeidstaker utfører oppgaver som innebærer potensiell eksponering for kadmium.

I tillegg skal arbeiderne få opplæring i farer, sikker arbeidspraksis og effektive hygienetiltak. Suppler dette med personlig verneutstyr der det ikke er mulig å redusere eksponeringen til under grenseverdiene. Personlig verneutstyr skal bare brukes som en siste utvei, etter at alle mulige tekniske løsninger er uttømt. Fordi kadmium kan svelges ved hånd-munn-kontakt etter hudkontaminering, bør man unngå hudkontakt så mye som mulig og være spesielt oppmerksom på personlig hygiene.