Facts om Kadmiumforbindelser

I EU anslås det at 10 000 arbeidstakere potensielt er utsatt for kadmium og Kadmiumforbindelser. Eksponering for farlige nivåer av kadmium kan forekomme i yrker der arbeidstakere utsettes for kadmiestøv eller -gasser.

Workers can be exposed to cadmium during the melting and refining of metals or through the air in industrial plants that produce batteries, coatings, or plastics. Støv og røyk kan også oppstå når forbindelser eller overflater som inneholder kadmium varmes opp, eller når arbeidstakere sveiser, skjærer eller lodder materialer som inneholder kadmium. De viktigste eksponeringsveiene er innånding, selv om det kan forekomme utilsiktet inntak av støv fra forurensede hender. Kadmium og kadmiumforbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff i kategori 1B i henhold til Klassifisering, merking og emballering av stoffer (CLP), noe som betyr at de kan forårsake kreft hos mennesker. Kadmium og kadmiumforbindelser forårsaker kreft i lungene, men det er også observert kreft i nyrene og prostata.

Hvor risiko oppstår

Arbeidere i mange bransjer står overfor en potensiell eksponering for kadmium. Risikoen for eksponering er størst blant arbeidere innen kadmiumproduksjon og -raffinering, produksjon av Ni-Cd-batterier, galvanisering, pigmentproduksjon og sveisevirksomhet. Eksponerte arbeidere finnes hovedsakelig i bygge- og anleggsvirksomheten, produksjon av metallprodukter (spesielt batterier), industrien for ikke-jernholdige basismetaller og produksjon av plastprodukter som vinduskarmer.

Mer om stoffet

Kadmium er et naturlig forekommende grunnstoff som finnes i jordskorpen. Kadmiummetall har spesielle egenskaper som korrosjonsbestandighet, lav smeltetemperatur samt høy termisk og elektrisk ledningsevne. Disse egenskapene gjør det egnet for en lang rekke industrielle anvendelser. Det myke, luktfrie, sølvhvite metallet ble først brukt i malingspigmenter og som erstatning for tinn. I dag brukes omtrent tre fjerdedeler av kadmium som en elektrodekomponent i alkaliske batterier. Resten brukes i pigmenter, belegg, plating og som stabilisator for plast.

Det gjelder en bindende EU-grenseverdi for yrkesmessig eksponering på 0,004 mg/m³ (Respirabel) og 0,001 mg/m³ (inhalerbart).

Farer som kan oppstå

Eksponering for kadmium kan forårsake irritasjon av slimhinnene i nesen og de øvre luftveiene. Akutt eksponering ved innånding (høye konsentrasjoner over kort tid) kan føre til influensalignende symptomer (frysninger, feber og muskelsmerter) og kan skade lungene. Kronisk eksponering (lavt nivå over en lengre periode) kan føre til nyre-, prostata- og lungesykdom. De viktigste og mest alvorlige helseskadene ved langvarig eksponering for kadmium er nyresvikt, lungekreft og prostatakreft.

Det går omtrent 10 år fra eksponering til kadmiumrelatert kreft.

Hva du kan gjøre

Den mest effektive måten å forhindre eksponering på er å erstatte produktene med alternativer som er kadmiumfrie eller har lavere kadmiumkonsentrasjon. Det finnes brukbare, mindre giftige alternativer til kadmium for oppladbare batterier (nikkel-metallhydrid), overflatebehandling (sink, dampavset aluminium), pigmenter (ceriumsulfid) og plaststabilisatorer. Hvis kadmiuminnholdige produkter ikke kan erstattes, må eksponeringen for kadmium reduseres til et minimum gjennom tekniske tiltak som lukkede systemer, generell ventilasjon og effektiv lokal avtrekksventilasjon der utslipp kan forekomme. Gjennomfør jevnlig representative eksponeringsmålinger slik at man vet når tiltak bør iverksettes. Undersøk om arbeidstakere rapporterer tidlige symptomer, og involver en bedriftslege. Siden kadmium er et kumulativt giftstoff, er biologisk overvåking av kadmium i urinen en god indikator som støtter eksponeringsvurderingen for den totale kroppsbelastningen og utgjør en egnet parameter for forebygging av nyreskade. Sørg for at arbeidstakerne hele tiden er klar over konsekvensene av eksponering. Administrative tiltak omfatter blant annet å begrense hvor lenge en arbeidstaker utfører oppgaver som innebærer potensiell eksponering for kadmium.

I tillegg bør de ansatte få opplæring i farer, sikre arbeidsrutiner og effektive hygienetiltak. Dette bør suppleres med Personlig verneutstyr (PVU) der tekniske tiltak ikke er tilstrekkelige til å redusere eksponeringen til under eksponeringsgrensene. Personlig verneutstyr (PVU) bør kun brukes som en siste utvei, etter at mulige tekniske løsninger er uttømt. Siden inntak av kadmium kan skje ved kontakt mellom hender og munn etter hudkontakt, bør hudkontakt unngås så langt det er mulig, og man bør være spesielt oppmerksom på personlig hygiene.