Det finnes ingen estimater over hvor mange arbeidstakere i EU som er eksponert for azofargestoffer, som kan brytes ned i aromatiske aminer. Yrkesmessig eksponering for azofargestoffer kan forekomme når azofargestoffer produseres og brukes til farging eller indikering. Eksponering gjennom huden er den viktigste eksponeringsveien, ettersom flytende formuleringer nå er normen. Innåndingseksponering kan fortsatt være relevant i enkelte tilfeller.
Azofargestoffer er mistenkt for å være kreftfremkallende fordi de kan brytes ned til aromatiske aminer. Noen aromatiske aminer er kjente kreftfremkallende stoffer (kategori 1A i henhold til CLP), f.eks. 4-aminobifenyl, benzidin, 4-klor-o-o-toluidin, 2-naftylamin, eller antas å være kreftfremkallende for mennesker (kategori 1B i henhold til CLP), f.eks. o-toluidin, o-anisidin, 4-aminoazobenzene. Andre aromatiske aminer som frigjøres fra azofargestoffer, er mistenkt for å være kreftfremkallende for mennesker.
Noen aromatiske aminer er forbundet med yrkessykdommer som forårsaker slimhinneforandringer, kreft eller andre svulster i urinveiene.
Hvor risiko oppstår
Azofargestoffer brukes i stor utstrekning i industrien til farging av plast- og gummiprodukter, tre, papir, maling og polish, men også til farging av forbrukerprodukter som tekstilfibre, kosmetikk, legemidler og til og med næringsmidler. Et mindre bruksområde kan være medisinsk eller biologisk forskning, f.eks. fargestoffer for mikroskopi.
Tidligere bruk til farging av lær og tekstiler har blitt forbudt i Europa, og bruken har gått ned siden.
Azofargestoffer som frigjør o-toluidin, som C.I. Solvent Red 24, 164 og 215, brukes fortsatt til merking av mineralolje eller i ikke-destruktive metoder som penetreringsfargestoffer for sprekkdeteksjon, f.eks. i metallindustrien. Yrker med høy risiko for hudeksponering er blant annet industrifargere, skjønnhetspleiere og materialinspektører.
Mer om stoffet
Det finnes mer enn 3000 forskjellige azoforbindelser. De økonomisk viktige azoforbindelsene omfatter azofargestoffer, som deles inn i azofargestoffer som er praktisk talt uoppløselige i applikasjonsmediet, og løselige azofargestoffer.
I sistnevnte tilfelle skilles det mellom vannløselige og organiske løsemidler, som spiller en viktig rolle for dermal eksponering. Løslige azofargestoffer på huden kan omdannes til løselige aromatiske aminer ved hjelp av bakteriell eller enzymatisk aktivitet, som absorberes gjennom huden.
Azofargestoffer kan tilordnes ulike fargetyper, for eksempel syrefargestoffer, direkte fargestoffer eller reaktive fargestoffer, dispergeringsfargestoffer osv. I fargeindekssystemet klassifiseres azofargestoffer, i likhet med andre fargestoffer, i henhold til deres kjemiske oppførsel og måten de brukes til farging på, noe som resulterer i fargeindeksnavnet (C.I. generisk navn).
Det er verdt å nevne at aromatiske aminer også kan finnes i tobakksrøyk, dieseleksos og som urenheter i kulltjære eller i tilsetningsstoffer ved produksjon av gummiprodukter, noe som påvirker andre yrker.
Farer som kan oppstå
Løselige azofargestoffer tas hovedsakelig opp via huden. Innånding kan også spille en rolle. Avhengig av om azofargestoffer er vannløselige eller fettløselige azofargestoffer, absorberes de imidlertid på ulike måter og i ulik hastighet.
Akutte toksiske effekter hos mennesker er hittil bare beskrevet etter eksponering for oppløselige azofargestoffer, men ikke for uoppløselige azopigmenter. Etter absorpsjon via lungene og avhengig av størrelsen på uoppløselige pigmenter, kan de imidlertid utvikle partikkeltypiske effekter, inkludert likheter med granulært biopersistent støv, f.eks. ved at de starter med symptomer som hoste.
Det er rapportert at eksponering på arbeidsplassen er mest relevant for kjente yrkessykdommer som forandringer i slimhinner, kreft eller andre svulster i urinveiene. Kronisk eksponering antas også å være forbundet med allergiske hudeffekter.
Latenstiden mellom eksponering og kreft i urinveiene (blærekreft) forårsaket av aromatiske aminer varierer sterkt, fra 12 til mer enn 40 år. Relevante kreftfremkallende aminer er o-toluidin, xenylamin, 2-naftylamin, benzidin og 4-klor-o-o-toluidin.
Hva du kan gjøre
Den mest effektive måten å forebygge eksponering på er substitusjon. Det finnes tryggere, alternative fargestoffer på markedet, f.eks. alternative naturlige fargestoffer eller mineral-/pigmentfargestoffer, spesielt for tekstil- og næringsmiddelindustrien. Der substitusjon av azofargestoffer ikke er mulig og bruk av azofargestoffer ikke kan unngås, må det iverksettes tiltak for å redusere eksponeringen.
Den mest effektive måten å unngå eksponering for azofargestoffer på, er å utvikle og bruke lukkede systemer. Der dette ikke er mulig, bør det iverksettes tekniske tiltak som effektiv lokal avtrekksventilasjon eller god ventilasjon på arbeidsplassen, samt kontroll av effektiviteten for å sikre at eksponeringen minimeres så mye som teknisk mulig. Et standardkrav for tekstilindustrien er beste tilgjengelige teknologi (BAT), som må tas i betraktning for å minimere miljø- og helseeffekter.
Gjennomfør regelmessige eksponeringsvurderinger for å kontrollere om beskyttelsestiltakene er effektive eller om det er behov for ytterligere tiltak. Arbeidstakerne må være klar over virkningene av eksponering, og de bør få regelmessig opplæring i kontrolltiltakene som er nødvendige for å arbeide trygt med azofargestoffer for å forebygge eksponering. De bør oppfordres til å rapportere tidlige symptomer som luftveisproblemer eller hudallergi. Det anbefales å involvere en bedriftslege. I tillegg bør arbeidstakerne få opplæring i effektive hygienetiltak.
Sørg for at arbeiderne har tilstrekkelig personlig verneutstyr, for eksempel verneklær og hansker, om nødvendig, ettersom den primære eksponeringsveien er huden. Personlig verneutstyr skal bare brukes som en siste utvei, og kun midlertidig, etter at alle mulige tekniske løsninger er uttømt. Det er viktig at personlig verneutstyr, hvis det kan gjenbrukes, rengjøres etter bruk og oppbevares på et rent sted.
Referanser: BAuA, ECHA, DGUV, EU-kommisjonen
