Facts om 1,2-diklorpropan

Det foreligger ingen anslag over det nåværende antallet arbeidstakere som er utsatt for 1,2-diklorpropan (1,2-DPC) i EU. Innånding regnes som den viktigste eksponeringsveien, selv om arbeidstakere også kan bli utsatt gjennom hudkontakt.

1,2-DPC er klassifisert som kreftfremkallende stoff i kategori 1B (i henhold til Klassifisering, merking og emballering av stoffer), noe som betyr at det antas å ha kreftfremkallende potensial for mennesker, basert på forsøksresultater fra dyr.

De toksiske virkningene har blant annet omfattet lever- og nyreskader, intravaskulær koagulasjon, hemolytisk anemi og ulike symptomer på sentralnervesystemet.

Hvor risiko oppstår

1,2-DCP er et biprodukt som dannes i betydelige mengder under fremstillingen av propylenoksid ved hjelp av klorhydrinprosessen for produksjon av Epiklorhydrin. 1,2-DCP ble tidligere brukt som jorddesinfeksjonsmiddel, kjemisk mellomprodukt og som industrielt løsemiddel. Det ble funnet i malingsfjernere, lakk og midler for fjerning av møbeloverflatebehandling. Det brukes ikke lenger som jorddesinfeksjonsmiddel.

For tiden brukes stoffet hovedsakelig som mellomprodukt i produksjonen av perkloretylen og andre klorerte kjemikalier.
Generelt sett ser det ut til at eksponeringen på arbeidsplassen er begrenset, ettersom håndteringen skjer under strengt kontrollerte forhold. Den viktigste aktiviteten der eksponering kan forekomme, er ved manuelt vedlikehold eller rengjøring.

Mer om stoffet

I sin rene form er 1,2-DPC en fargeløs, brannfarlig, flytende væske med en kloroformlignende lukt. Stoffet er blandbart med de fleste organiske løsningsmidler, som alkoholer, estere og ketoner, samt med aromatiske, alifatiske og klorerte hydrokarboner.
En EU-omfattende bindende grenseverdi for yrkesmessig eksponering er for tiden under utarbeidelse.

Farer som kan oppstå

Kortvarig eksponering for 1,2-DCP hos mennesker kan forårsake irritasjon, samt lever- og nyrefunksjonssvikt etter oral og dermal absorpsjon. Ved svært høye konsentrasjoner er det rapportert om depresjon av sentralnervesystemet.
Ved langvarig eksponering er den mest kritiske effekten hos mennesker kreftfremkallende stoffer, spesielt forekomsten av svulster i gallegangene (kolangiokarsinom).

Hva du kan gjøre

På arbeidsplassen er den mest effektive måten å forebygge eksponering på å erstatte 1,2-DCP. Der det ikke er mulig å erstatte stoffet og bruk av 1,2-DCP ikke kan unngås, må det iverksettes tiltak for å redusere eksponeringen.
Den mest effektive måten å unngå eksponering for 1,2-DCP på er å utvikle og bruke lukkede systemer. Der dette ikke er mulig, bør tekniske tiltak som effektiv lokal avtrekksventilasjon, supplert med god generell ventilasjon på arbeidsplassen og regelmessige kontroller av effektiviteten, iverksettes for å sikre at eksponeringen minimeres så mye som teknisk mulig

All produksjon av 1,2-DPC foregår i lukkede systemer. Eksponering skjer når disse lukkede systemene åpnes i forbindelse med rutinemessig vedlikehold, inspeksjoner eller rengjøring. I slike tilfeller må det benyttes tekniske tiltak og personlig verneutstyr, herunder åndedrettsvern.

Gjennomfør tiltak for å sikre god generell hygiene på arbeidsplassen, med regelmessig rengjøring og hygienisk oppbevaring. Etter den innledende eksponeringsmålingen for risikovurdering bør det gjennomføres periodiske eksponeringsvurderinger for å kontrollere om de tekniske tiltakene som er iverksatt, er effektive, eller om det er behov for ytterligere tiltak. Å strengt begrense tiden som arbeidstakerne tilbringer i eksponerte arbeidsmiljøer (f.eks. gjennom skiftordninger) og å begrense tilgangen til disse arbeidsplassene er viktige tiltak for å redusere eksponeringen. Workers must be aware of the possible risks associated with tasks involving 1,2-DPC, and employers must regularly provide them with training and instruction on how to work safely with 1,2-DPC.

Det kreves medisinsk helseovervåking for arbeidstakere som utsettes for farlige stoffer, og de bør derfor oppfordres til å melde fra om tidlige symptomer som luftveisproblemer eller hudallergier.
I tillegg bør arbeidstakerne få opplæring i viktigheten av god personlig hygiene. Sørg for tilstrekkelige vaske- og toalettfasiliteter, og gi arbeidstakerne god tid til å gjennomføre hygienetiltak.

Sørg for at arbeidstakerne har tilstrekkelig personlig verneutstyr (PVU), for eksempel verneklær og hansker, dersom det er nødvendig. Personlig verneutstyr bør kun brukes som en siste utvei og kun betraktes som en midlertidig løsning, etter at alle mulige tekniske og organisatoriske løsninger er uttømt.

Kilder: ECHA, ATSDR 2021