Eldre data (CAREX) fra 1990 viser yrkesmessig eksponering for diklormetan (også kjent som metylenklorid eller kloroform) for om lag 250 000 arbeidstakere i EU (15 medlemsstater). Bruken av Diklormetan har imidlertid siden blitt betydelig begrenset (REACH-forordningen, drikkevannsdirektivet).
Det foreligger ikke aktuelle estimater for yrkesmessig eksponering for diklormetan i EU. De viktigste eksponeringsveiene på arbeidsplassen er luftveiene og huden. Diklormetan er i henhold til Klassifisering, merking og emballering av stoffer (CLP) klassifisert som kreftfremkallende stoff i kategori 2. IARC klassifiserer stoffet som et kreftfremkallende stoff i gruppe 2A (sannsynligvis kreftfremkallende for mennesker). Diklormetan mistenkes for å forårsake kreft i bukspyttkjertelen, lungene og leveren.
Hvor risiko oppstår
Diklormetan brukes hovedsakelig som malingsfjerner, avfettingsmiddel, drivmiddel, kjølemiddel og ekstraksjonsløsningsmiddel. Det er svært flyktig, løser opp mange organiske stoffer og brukes derfor også som løsemiddel for harpiks, fett, plast og bitumen. Det fungerer også som lim for spesielle anvendelser (akrylglass, polystyren).
Diklormetan er svært flyktig, noe som betyr at det ved bruk over et stort område raskt kan oppstå høye konsentrasjoner i luften som kan inhaleres. Ved slike storstilt anvendelser, som avfetting eller liming av (plast)overflater, kan det fortsatt forekomme høye konsentrasjoner av diklormetan i luften man puster inn. Arbeidere som bruker malingsfjernere (i bygge- og anleggsvirksomhet, renovering) og ved oppgaver som tankrengjøring, avfetting og vedlikehold i trange rom, kan bli utsatt for høy eksponering. Eksponering med middels intensitet er typisk innen kjemisk industri, legemiddelproduksjon og formulering av løsemidler, mens eksponering med lav intensitet kan forventes i analyse-, forsknings- og helselaboratorier, for laboratoriepersonale og i legemiddelindustrien (ekstraksjonsmidler), samt ved behandling av plastoverflater med avfettingsmidler og lim.
Mer om stoffet
Diklormetan er et alifatisk, mettet halogenert hydrokarbon som i ren form er en fargeløs væske med en kloroformlignende lukt. Det har et lavt kokepunkt på 40 °C og et damptrykk på 470 hPa (ved 20 °C) og er svært flyktig. Når produkter som inneholder diklormetan brukes, frigjøres omtrent 85 % av stoffet til miljøet. Under normale bruksforhold er diklormetan ikke brannfarlig; det kan imidlertid være eksplosjonsfare i lukkede beholdere.
På grunn av bruksbegrensningene i REACH-forordningen kan malingsfjernere som inneholder mer enn 0,1 vektprosent diklormetan, kun brukes i kommersiell sammenheng av spesialutdannet personell. Ved forbrenning av diklormetan kan det dannes gassformig, svært giftig fosgen.
Farer som kan oppstå
Hvis stoffet tas opp i flytende form, f.eks. gjennom huden, påvirker det først og fremst sentralnervesystemet og forårsaker symptomer som hodepine, svimmelhet, kvalme, følelsesløshet og konsentrasjonsvansker. I kroppen omdannes Diklormetan til karbonmonoksid, noe som fører til karbonmonoksidforgiftning. Irritasjon av luftveiene og øynene, tap av matlyst, konsentrasjonsvansker og tretthet kan også forekomme.
Langvarig hudkontakt fører til nedbrytning av fettvev, noe som igjen forårsaker utslett og kløe i huden. Diklormetan-dampene er tyngre enn luft og samler seg derfor nær bakken. Innånding av dampene kan forårsake skade på synsnerven og leveren (hepatitt).
Den mest relevante virkningen av langvarig eksponering er kreftfremkallende egenskaper. Diklormetan mistenkes for å forårsake kreft i bukspyttkjertelen, lungene og leveren.
Latensperioden før kreft utvikler seg etter eksponering for Diklormetan kan variere fra 20 til 30 år.
Hva du kan gjøre
Først og fremst bør man undersøke om produkter som inneholder diklormetan kan erstattes av mindre farlige eller ufarlige alternativer. Det finnes et bredt utvalg av alternative produkter, særlig til bruk som drivmiddel. Dersom det ikke finnes noen erstatning, må det iverksettes egnede helse- og sikkerhetstiltak, spesielt ved bruk i stor skala, for å beskytte utsatte arbeidstakere. Dampene må fanges opp og avsuges ved kilden eller nær bakken ved hjelp av avsugingssystemer. Antallet utsatte personer og eksponeringstiden må holdes på et minimum. Eksponerte arbeidstakere må regelmessig få forståelig opplæring om risikoene ved diklormetan og gjennomføringen av beskyttelsestiltak. Når alle de nevnte tiltakene er uttømt, kan opptaket av diklormetan i kroppen reduseres ytterligere ved bruk av egnet personlig verneutstyr (PVU) og arbeidsklær. PPE og arbeidsklær må kunne rengjøres og oppbevares på en hygienisk måte. Ved bruk av åndedrettsvern og hansker må produsentens anvisninger angående egnethet, håndtering, vedlikehold, rengjøring og gjennomslagstid følges.
Kilder: OECD, ECHA; EU-OSHA, Gestis, EU-kommisjonen, UBA.